Manchester vs Fredrikstad = sant?

429
Kamilla og mamma Lene har beholdt det gode humøret. (Foto: Amalie Holt)

Akkurat nå er det vel utenkelig at Manchester skulle møte FFK i en fotballkamp. Men det finnes andre oppgjør i byene. Kamper som handler om følelser og mennesker – og ikke om fotball.

Tekst/foto: Amalie Holt

Jeg kjører mot Ambjørnrød i Fredrikstad, i et lite hvitt hus skal jeg møte Kamilla. En 18år gammel jente. Her bor hun med moren sin, stefar og hans to barn. I tillegg har de schæferen Sjanta, tre katter og en kanin. 
Men akkurat i dag er den kun Kamilla og moren Lene som er hjemme.

 

Vi går ned på Kamilla sitt rom, på vei ned møter vi Babypus (en av kattene) og Buster (kaninen). Babypus blir med inn på rommet og slenger seg ned på den store sengen. I høstferien kom Kamilla tilbake fra Manchester, der hvor hun besøkte sin nå ekskjæreste ”Philip” for siste gang.

-Det var et siste forsøk på å få han til å ombestemme seg. Men etter noen dager skjønte jeg at nå er det over, og det må jeg bare godta. Forteller Kamilla mens hun ser ut av vinduet.
Det hele begynte i 2013, da Kamilla og en venninnen ”Sara” skulle overnatte hos Kamilla. Hvor de på kvelden satt på nettstedet Facebook, hvor Kamilla så at hun hadde en felles venn med en person. Og denne felles vennen viste seg å være ”Philip”. Kamilla og ”Philip” hadde aldri snakket eller møttes før, så Kamilla og ”Sara” la han til og begynte å prate med han. Senere fikk de Skype-adressen hans, slik at de kunne videochatte istedenfor å sende facebook-meldinger. Dette utviklet seg til at Kamilla og ”Philip” beholdt kontakten hele sommeren. Men da skolen begynte igjen mistet de kontakten. I slutten av 2014 begynte han og ta kontakt igjen og de la hverandre til på andre sosialemedier som snapchat og instagram.  -En dag i Januar 2014 fikk jeg en snapchat av han, og der stod det at han hadde kjøpt en flybillett til Norge, og at han kom på besøk om ikke så lenge. Så den dagen han skulle komme dro jeg, ”Sara” og pappa til Rygge for å hente han.

Kamilla forteller at hun var utrolig nervøs og var veldig usikker på det å kun prate med han på engelsk. Men noe hun fant ut mens han var på besøk var at han var født og oppvokst i Sverige, selv om familien hans var fra Kurdistan. Så han skjønte ganse mye norsk, noe hun ble litt flau over senere.

– Det var jo de få gangene jeg sa til ”Sara”: ”Herregud han skjønner jo ikke hva jeg sier”. Eller, ”Hvordan sier man det?” Så viste det seg at han hadde forstått alt dette og mer, men det var litt fint også. For da kunne jeg snakke litt norsk og lære han mer.

Noen måneder senere skulle Kamilla fly helt alene og besøke ”Philip” i Manchester. Hun hadde tidligere i vinterferien vært på besøk sammen med moren og stefaren, men denne gangen skulle hun dra helt alene. Da hun kom frem til Manchester ble hun møtt av hele familien, noe hun hadde gruet seg til.

– De er jo troende muslimer, og jeg var litt redd for at de ikke skulle like meg. At de skulle kommentere klærne mine, at de ville jeg skulle dekke meg til eller noe sånt. Men de sa ikke noe på det. De var alle veldig hyggelige og i møtekommende. Jeg har fremdeles veldig god kontakt med faren og søsteren til ”Philip” den dag i dag selv om vi ikke er sammen lenger.

Det tøffeste med å ha en kjæreste i Manchester er at man får ikke så mye tid sammen som alle andre kjærestepar. Selv om det kun er en times forskjell i tidssoner, så ble det mange sene kvelder på telefon hvor Kamilla og ”Philip” snakket om dagene og neste gang de kunne møtes.

– Så fort jeg fikk ferie, så bestilte jeg flybilett med en gang. Og dro av gårde, jeg var der som oftest hele ferien. Så i sommerferiene så var jeg her absolutt hele sommeren.dsc_0054-copyNoe som betydde at jeg ofret vennene mine ganske tidlig. Men på den tiden hvor vi var blitt kjærester så ”ditchet” min daværende bestevenn meg for en russebuss. Så jeg følte ikke da at jeg hadde noe særlig å tape på å være i Manchester en hel sommer sammen med Philip.

Dette sitter vi og snakker mye om, Kamilla viser meg bilder fra forskjellige turer Kamilla og ”Philip” har vært på sammen. Deres første tur til London alene, når de reiste rundt i Europa hele sommeren for et år siden. Noe jeg lurer veldig på er om hun angrer på noe av dette, angrer hun på at hun har ofret noen venner for en gutt hun ikke lenger er sammen med? Angrer hun på ferier med familie hun har gått glipp av?

– Nei, det gjør jeg absolutt ikke. Selv om jeg kunne føle meg ensom til tider, så hadde jeg ikke byttet ut forholdet eller opplevelsene for noenting. Dette er erfaring jeg kan ta med meg videre, jeg har lært masse av dette. Jeg har først og fremst blitt mye bedre i engelsk, jeg har lært meg å leve selvstendig i et annet land, og ta vare på de pengene man har. Man kan ikke alltid bare ringe til mamma og spørre om mer, man må spare og bruke de fornuftig. For jeg sluttet i jobben min på butikken TGR nå i sommer, så da måtte jeg ta vare på det jeg hadde.

Det er ikke uvanlig at ungdom i dag har kjærester eller en god venn som de har et ekstra godt øye til, som bor et stykke unna. Og det er en helt naturlig tanke og tenke ”Er dette verdt det?”, ”Burde jeg satse på hen her?”. Kamilla er ikke i tvil om hva hun mener.

– Jeg tenker at man burde følge magefølelsen uansett. Er du dødsforelsket i en gutt og du vet at han liker deg tilbake, så sier jeg kjør på. Det er nå som du er ung at du lever og kan gjøre slike ting som dette. Det verste som kan skje er at dere finner ut at dette klarer vi ikke mer, eller dette blir for mye for meg. Og det er helt greit. Men tenk så mye fint du kan få ut av det også hvis dere klarer det sammen!

Kamilla og ”Philip” gjorde det ”ordentlig” slutt som Kamilla kaller det, i høstferien nå i 2016. Men allerede da hun kom hjem fra Manchester i slutten av sommerferien hadde ”Philip” sagt at han ikke orket avstanden mer, og at det ikke var fordi han ikke elsket henne lenger. Men den sorgen som satt igjen etter hver gang hun dro fra han.

– Da jeg kom hjem i sommer så var jeg utrolig lei meg. Jeg prøvde å overtale han og si at ”Det er bare et år igjen, så er jeg ferdig på videregående. Og da flytter jeg hit uansett. Du klarer et år til.” Men han ga seg ikke og sa tydelig at han ikke orket mer. Og nå som jeg sitter her og det er Oktober, så er det snart juleferie. Da skulle han ha kommet hit og feiret jul her med meg og min familie, så hadde det vært 5-6 måneder til så hadde jeg vært ferdig på skolen. Så jeg tror vi hadde klart det, men jeg kan ikke bestemme hva han vil og ikke.

Men hvordan takler man kjærlighetssorgen når den du fremdeles elsker bor i et annet land? Er det lettere eller er det vanskeligere?

– Jeg tror det helt klart har vært lettere, for jeg trenger ikke være redd for å plutselig å møte han på butikken eller på skolen. Selvfølgelig har vi våre minner fra forskjellige steder når vi har vært her i Norge sammen, men det har definitivt vært lettere å komme over han. Og dessuten, vi er fremdeles venner og snakker med hverandre daglig. Men jeg har hørt fra søsteren hans at dagen jeg dro fra Manchester sist, så dro han ut på byen. Og den natten så hadde han med en jente hjem fra byen, og jeg er ikke akkurat så veldig usikker på hva som skjedde da. For å si det sånn, jeg vet at han har villet leve ”the wild life” en stund. Men han har definitivt vært den beste kjæresten jeg har hatt så langt i livet.

Vi sitter i sengen til Kamilla med hver vår katt på fanget. Kamilla forteller om gavene hun fikk, som hun har tatt vare på og kofferten som enda ikke er åpnet siden hun kom hjem. Hun sier at hun er ikke helt klar for å gi slipp enda, så de må få stå slik de står en stund til. Men hva om hun kunne skru tiden tilbake, ville hun gjort det samme en gang til selv om det har endt sånn som dette?

– Ja, uten tvil.